‍Først ute var NTNU: Høyere utdannings- og forskningsminister Ola Borten Moe ga i mars universitet streng beskjed om å kutte kraftig i sitt campusprosjekt. Prosjektet skulle samle fagmiljøer, forbedre undervisningen og legge til rette for mer og bedre innovasjon og entreprenørskap, gjennom nærhet og samhandling. Kuttkravene gjør at NTNU langt fra klarer å oppnå de målene de har satt seg for prosjektet og norsk næringsliv forblir på utsiden av campus. Direkte oversatt: Kuttene gjør det vanskeligere for Norge å løse de store utfordringene.

Verre ble til verst da studenter, forskere og vitenskapelig ansatte forrige uke var i full gang med å flytte vekk fra SINTEFs og NTNUs marintekniske fasiliter på Tyholt i Trondheim. Bygget skulle tømmes og forberedes på riving. De sto med hodene nedi flytteeska da regjeringen la frem revidert nasjonalbudsjett for 2022, og nyheten slo ned som en bombe: Ocean Space Centre blir også utsatt - på ubestemt tid.

NTNU er Norges Teknisk Naturvitenskapelige Universitet. I all ydmykhet må det være lov til å påpeke at det er NTNU som utdanner flest kandidater til norsk arbeidsliv. Og det er ikke hvilke som helst kandidater: Henholdsvis 75 % av Norges mastergrader og over 90 % av Norges doktorgrader innen teknologifagene utdannes ved NTNU. Etter endt utdanning går de inn i viktige jobber fra Finnmark til Agder. Det er distriktspolitikk det.

SINTEF har siden etableringen i 1950 sørget for å levere forskning- og teknologiutvikling til norsk og internasjonalt næringsliv i verdenklasse. Et av Norges fremste våpen for å utvikle ny havromsteknologi hviler på infrastruktur fra 1939. Med sprekker i den eksisterende betongen og store driftsutfordringer på Tyholt trenger man ikke være rakettforsker for å skjønne at en oppgradering er avgjørende for å henge med i det globale kappløpet for å bygge ny industri og fortsatt beholde Norges posisjon som havnasjon.

Med sprekker i den eksisterende betongen og store driftsutfordringer på Tyholt trenger man ikke være rakettforsker for å skjønne at en oppgradering er avgjørende for å henge med i det globale kappløpet for å bygge ny industri og fortsatt beholde Norges posisjon som havnasjon.
– Karianne Tung, daglig leder i Trondheim Tech Port

Byggene i seg selv ikke er det viktigste. Det er hva byggene legger til rette for: tverrfaglighet og interaksjon mellom ulike aktører. En miks av utdanning og næringsliv. Åpen bruk av laboratorier og deling av ressurser. Å bygge nye fasiliteter for studenter og forskere handler ikke om å få trendy farger på veggene. Det handler om å løse utfordringene Norge og verden står i.

Det er nettopp innenfor disse veggene kompetansen til å ta landet gjennom den grønne omstillingen ligger. På samme måte som disse miljøene har tatt Norge fra parafin, tran og små bekker til storindustri bygd på vannkraft og petroleum, skal Ocean Space Centre og det nye campusprosjektet gjøre oss uavhengige av olje og gass og få ned klimagassutslipp. Hvordan regjeringen attpåtil kunne holde en festtale om satsning på havvind dagen FØR nyheten om Ocean Space Centre kom, er for meg totalt ubegripelig. Det er vanskelig å se sammenhengen mellom festtalene og den faktiske politikken. Politikk som dette som gjør at vi kommer til å bli sittende fast i fossile energikilder slik en tidligere president ønsket for amerikansk kullidustri.

Mandag 9. mai fikk næringsminister Jan Christian Vestre et “proof av concept” når han besøkte Trondheim. Der møtte han et av Europas mest solide studentinnovasjonsmiljø og noen av verdens beste industri- og fagmiljøer innen havromsautonomi og nullutslippsteknologi. Fra scenen lovpriste han aktører, kunnskapsmiljø og gründere, men malte også et bilde av de store utfordringene Norge og verden står ovenfor, dersom vi skal klare å kutte nok CO2-utslipp innen 2030. Statsråden understreket iherdig at dette skjer på «vår vakt», og at det er vi - her og nå - som må løse disse utfordringene i fellesskap.

Ja, dette skjer på vår vakt, på regjeringens vakt. I Trondheim er vi klare til å bidra i taktskiftet - men vi trenger tilliten og forutsigbarheten fra regjeringen for å lykkes. Noen land sparer seg ut av utfordringene, mens andre er visjonære og investerer seg ut av en vanskelig situasjon. Jeg har aldri hørt en suksessfull historie om det første. Hvilket land vil du være, Støre?

I sin nyttårstale sa statsminister Støre følgende: «Vår største, og kanskje vanskeligste, utfordring de neste årene er å lykkes med en rettferdig omstilling som kutter utslipp og skaper jobber. Et sterkt fellesskap som Norge kan klare begge deler. Samtidig!»

Kjære statsminister. Ikke la dette bli for vanskelig for deg. Akkurat nå lever hverken regjeringen opp til ordene, visjonene eller handlingene - det skjer på deres vakt, og kanskje var det akkurat nå det gikk galt.

‍

Denne kronikken ble først publisert i Adresseavisen.